Det er i motbakke det går opp!
Eller er det da man tryner og faller baklengs ned igjen? Føles ihvertfall litt sånn nå når jeg ligger her i senga og biter tenna sammen mens jeg prøver å bøye kneet mitt grad for grad. At et lite tryn skulle gjøre så mye hadde jeg ikke trodd da jeg satt der på rompa og bannet over at det hadde gått hull på buksa mi.
Det startet mandag kveld etter jobb. Regnet hølja ned, og bikkjetrening var ikke det som lokket mest. Men er jo hundekjører, så var bare å finne frem sparkesykkelen, spenne Pluto foran og starte treningen utenfor huset hjemme. Etter 5 mins kjøring skulle jeg ned en steinete bakke ut fra Gardeskogen og ned mot Gardeleiren, en bakke jeg har kjørt hundrevis av ganger før. Jeg fikk en sladd på forhjulet og tumla rundt på bakken. Havna på rumpa og bannet litt over at buksa var ødelagt og at jeg mest sannsynlig hadde fått et lekkert skrubbsår på kneet. Men da jeg tittet gjennom hullet på kneet var det ikke blod jeg så, det var hvitt! Kan vel trygt si jeg hylte til da jeg skjønte det var knesålen min!
Jeg prøvde å rope på hjelp, men i dette været var det ingen andre ute i den ellers så travle skogen. Så med kneet i den ene hånden, sparkesykkelen i den andre og en stresset Pluto løs, var det bare å begynne å karre seg hjemover. Jeg hadde sett noen heimevernsgutter utenfor heimevernshuset på vei inn i skogen på andre siden, og ropte litt høyt i håp om at noen av dem skulle høre meg og komme oss til unnsetning. Dessverre var det ingen som hørte meg, men de var heldigvis fortsatt der når jeg etter ti minutter hadde klart å stable meg tilbake. Tror ikke de var helt forberedt på synet de snart fikk se da en av dem spurte meg om det gikk bra. Jeg svarte at jeg ikke trodde det gikk så bra, og viste dem kneskålen min. De var veldig flinke og raske til å få satt meg ned på bakken, hente førstehjelpsskrin og hansker, klippe opp buksen min og få renset såret før de dekket til og strammet med en bandasje. Jeg fikk låne en mobil så jeg fikk ringt til mor og far, og det tok ikke lange tiden før mor kom løpende for å hente Pluto og far kom kjørende for å få meg på legevakten.
Jeg tror jeg aldri har opplevd så mange røde lys på rad før som på vei gjennom Oslo sentrum for å komme til legevakten, og det er ihvertfall lenge siden jeg har sett far sånn! Men så er det heller ikke så ofte man kommer direkte inn til behandling hos legevakten uten å ha blitt kjørt dit i ambulanse.
Dette var som en drøm for en som meg, med førsteklasses sprøyte- og legeskrekk. Et riktig mareritt kan man trygt si! Det var ikke få sprøytestikk som skulle til for å bedøve hele området, og attpå til kom det en sykesøster og ga meg en stivkrampe. Det ble en god treningsøkt for både små og store muskler i hele kroppen der jeg lå og skalv som et aspeløv. Legen brukte rundt tre kvarter-time på å få renset det 10 cm brede såret for grus, sand og skog, så innen hun skulle begynne og sy hadde bedøvelsen begynt å gi seg. Kan trygt si jeg kjente de tre siste stingene en del bedre enn beregnet. Da var det godt å ha en trygg og stødig far å klemme istykker armene til.
